Hamarkaupangen

Kommer man veien fra dagens Hamar sentrum gjennom villabebyggelsen, åpner landskapet seg og man ser ut over Domkirkeodden der kaupangen engang lå. 

Den gamle steinlåven fra Storhamar Gård ruver på området, der den står, bygget over restene av middelalderens bispeborg. Ytterst på odden ligger Domkirkeruinene, under et enormt overbygg av glass og stål. Mjøsa vasker dovent mot lange strender der det før var brygger og handel. Store gressplener og majestetiske løvtrær har overtatt plassen til Olavsklosteret, katedralskolen og kannikenes gårder. Det er vanskelig å forestille seg at denne idyllen for 450 år siden yret av liv og leven, med et bispesete i en befestet gård, en katedral og en hel by med håndverkere og kjøpmenn, munker, prester og studenter.

Hamarkaupangen oppstod i et område der vi finner spor etter sentrumsdannelse helt tilbake til jernalderen med høvdingsete på Åker. Med opprettelsen av bispesetet i 1152 ble maktsenteret flyttet ut på Domkirkeodden hvor det etterhvert utvikler seg til et geistlig sentrum. Omkring det geistlige sentrum vokste det opp et lite samfunn som var avhengig av kirken. Hamarkaupangen var den eneste innlandsbyen i middelalderen, men på slutten av 1500-tallet var den forsvunnet, og på dens grunn beitet dyra. 

Hamar var det eneste av middelalderens administrative sentra i Norge som gikk til grunne. Restene etter klosteret, hospitalet, katedralskolen og alle bygårdene hviler i dag under bakken på museumsområdet og det nærliggende boligområdet. Arkeologiske utgravninger har etter hvert avdekket størsteparten av bispens borg og gitt oss et innblikk i den gamle Hamarkaupangens liv i fred og krig. Likeså har senere års utgravninger på kirkegårdsområdet rundt domkirkeruinene gitt oss spennende kunnskap om menneskene som levde i her i middelalderen.   

I dag er området et yndet rekreasjonsområde med turstier som slynger seg langs Mjøsa, mellom gamle hus og moderne arkitektur som utgjør Hedmarksmuseet på Domkirkeodden.